Hvis jeg skal tenke på de pedagogene som betyr noe for meg når det gjelder skuespill, er de første navnene jeg kommer til å tenke på Stanislavskij, Maria Knebel, Viola Spolin, Meisner, Stella Adler og Ion Cojar.
De neste navnene jeg kommer til å tenke på er: David Esrig, Cristi Puiu, Vlad Massaci og Adrian Titieni.
Hvis jeg skulle sitere noen formuleringer fra hukommelsen som har hjulpet meg til bedre å forstå skuespillerens protokoll i arbeidet med rollen, ville de være:
"Hva om det var?" (Stanislavski)
...
"Kom deg ut av hodet" (Viola Spolin).
...
"Skuespillets største fiende er teatret selv" (Ion Cojar)
...
"Skuespilleren må være både insekt og ørn: Han må se teksten fra tekstens tråd på samme tid, som et insekt som går på sidene, men også som en ørn som ser alle tekstens sider ovenfra". (David Esrig)
....
"Å spille teater er å være tro mot de imaginære omstendighetene som dramatikeren foreslår" (Sandy Meisner).
...
"Hver gang skuespillere hadde et problem med en scene, fant vi opp et skuespill" (Viola Spolin).
...
"Jeg vet ikke noe om skuespill, men jeg kjenner lukten av løgn" (Cristi Puiu, privat samtale)...
...
"Vi må skape som naturen, ikke etter naturen." (Adrian Titieni, privat samtale)
Kort sagt tar skuespilleren, etter min mening, ord som er skrevet av noen andre før vår tid og får dem til å virke som sine egne. Han får dem til å virke oppfunnet her og nå, i den akutte nåtiden. Hvis tilskueren merker løgnen, trer han eller hun ut av den foreslåtte historien og glemmer ikke et øyeblikk at han eller hun er på teateret og at det som skjer, ikke er sant. Kort sagt er skuespilleren etter min mening en perfekt mytoman, et barn som i sanntid finner opp en metavirkelighet som han selv tror på og som publikum tror på. Hvordan gjør han dette? Med Meisners ord: "Og hvis noen spør deg hvordan du gjorde rollen, trekker du bare på skuldrene og sier det: Det er bare talent."
(copyright Bogdan Dumitrescu, "Daglige tanker om skuespill", Norge, 15.02.2024)