It's a question of trust

Skuespill er et spørsmål om tillit. Du må tro på deg selv, stole på regissøren, og han stoler på deg, stole på partneren din, og han stoler på deg. Hvis du klarer det, er det enkelt. Hvis du ikke lykkes, er det hele en prøvelse.

For å stole på deg selv må du kjenne deg selv, på godt og vondt.

For å kjenne deg selv trenger du mot: mot til å se deg selv i speilet.

For å kunne se seg selv i speilet, må speilet være rengjort.

Å handle er altså først og fremst et spørsmål om renslighet.

So, be clean&fresh! And smile! And trust in you!

Barna er de beste skuespillerne

Jeg tror de mest nyttige svarene på spørsmål om skuespill kan finnes ved å observere atferden til barna i alderen 1-3 år.

For det første redigerer de ikke seg selv.

For det andre finnes det ikke noe annet enn nåtid for dem.

For det tredje er de ikke redde for å gjøre feil.

For det fjerde føler de seg ikke dumme, for de lærer hele tiden: De lærer å gå, snakke, klatre, falle og reise seg osv.

For det femte er det en organisk, naturlig og uanstrengt vekselvirkning mellom historie, fantasi, forestillingsevne og det virkelige liv.

Listen kan sikkert gjøres lengre. Det viktigste aspektet er kanskje at de er lik seg selv: De ønsker ikke å virke smartere, bedre eller penere. De tenker ikke på noe annet enn det som skjer med dem her og nå. De bryr seg ikke om fremtiden, de er ikke forankret i fortiden.

Og de leker. Mye og gjerne. De beste skuespillerne er de som ikke tenker på å spille et øyeblikk.

Barna ER, de leker, de spiller ikke.

Kontekstuell improvisasjon

Først trenger du ikke ord i det hele tatt, så begynner du å trenge bare dine egne ord, etter hvert blir dine ord til ord, og mot slutten begynner forfatterens ord å skinne gjennom.

Hvis du har jobbet hardt nok med rollen, ender du opp med å trenge alle ordene som er skrevet på forhånd av en mann som i sin tur har gjort det samme med og for karakterene sine. Og det som er enda bedre: Du trenger KUN de ordene som, og det er enda bedre, høres ut som dine egne. Og det er de kanskje også, i større eller mindre grad, avhengig av talent. Men talentet kommer sist.

Det er slik jeg vil beskrive den kontekstuelle improvisasjonen jeg bruker, en slags oppgraderte Stanislavskij-étude av digitale generasjoner av skuespillere.